"Teknologien har kommet for å bli"

Når jeg gikk på skolen på 1980-90-tallet var ikke den digitale virkeligheten noe vi forholdt oss til. De lærerne som var oppdatert hadde tatt i bruk "overhead" og tv på hjul hvis de skulle vise oss noe på skjerm. I dag gir de digitale hjelpemidlene oss mange nye muligheter til bruk i undervisningen.


Som forelder til et barn i offentlig grunnskole opplever jeg en virkelighet der det er lite refleksjon over hvilke ulemper det er ved bruk av digitale virkemidler.  Min 9-åring fikk utdelt IPad i 1.klasse, har lært koding og bruker den til skole og lekser. De bruker smartboard på skolen, og ser filmer og you-tube videoer i spisepauser og ellers der det kan passe. Dersom man stiller spørsmål ved om skolen har noen tanker omkring hvor mye av dagen som skal brukes foran skjerm får man svar som: "Nå er det sånn at teknologien har kommet for å bli" Da er det godt å lese i Morgenbladet og forstå at kanskje er man ikke alene om denne uroen: Leder i Morgenbladet 8.juni 2018:  

"Når man blir møtt med den frasen (teknologien har kommet for å bli) når man på slutten av foreldremøtet forsøker å åpne en samtale om teknologi som er så ny at ingen kan skilte med tung erfaring, og som endrer seg mens vi snakker – er ikke bare en fornærmelse. Det er også et tydelig ideologisk signal. «Digital kompetanse» overkjører alle innvendinger." 

Jeg undrer meg over at man så helhjertet har trykket teknologiske virkemidler til sitt bryst uten mye refleksjon omkring utfordringene knyttet til det. Og bare for å ha sagt det allerede nå: jeg er en aktiv bruker av sosiale medier, nettaviser, nettbutikker etc.  Jeg bruker PC store deler av arbeidsdagen min og har til og med laget blogg!

Er det slik at de som lager utdanningsplaner og vedtar andre planer er redde for at dersom de ikke hiver seg på toget nå så går det uten at man har gjort jobben sin? Tørr vi å bruke litt tid på å tenke gjennom om vi som skole også kan gi andre innspill enn det samfunnet er preget av? Å ikke gi opp tanken om at fargestifter og papir fortsatt har en verdi for å oppøve evnen til å skape noe håndfast,- også for litt større barn og voksne? Som det står i Jan Hoems artikkel: Det er også bevist at det fysiske og konkrete kan fungere som en direkte støtte for mer abstrakte kognitive prosesser (Utforsking av visuell kultur gejnnom remiksing av eventyr i Multimodalitet i skole- og fritidstekstar av Magne Rogne og Lars Rune Waage s 21). Han skriver også at det skader ikke om en i rollen som lærer holder litt igjen i møtet med teknologi som er i rask endring, men og at en som lærer bør se framover og søke etter muligheter for å utvikle det som er kjernen i fagene (Multimodalitet i skole- og fritidstekstar av Magne Rogne og Lars Rune Waage s 36).

Så det går an å gjøre begge deler!

Jan Hoem beskriver i artikkelen "Utforskning av visuell kultur gjennom remiksing av eventyr" hvordan lærerstudenter forsøker å fortelle kjente eventyr ved hjelp av digitale virkemidler. Han får studentene til å utforske ulike digitale verktøy og fortolke eventyrene. Dette er en måte som kan åpne opp for nye meninger i gamle eventyr, slik at disse også kan bety noe og gi mening for barn og unge i dag. Og dette er bra! Men jeg mener også at alle bør ha med seg opplevelsen av å få fortalt eventyr av en voksen uten hjelp av digitale hjelpemidler!

Det er også spennende og inspirerende å lese om hvordan man kan oppøve en litterær kompetanse ved fortolkning av filmer (Reven får stemme: Animasjonsfilm som uttrykk for litterær kompetanse og faglighet av Åsmund Hennig i Multimodalitet i skole- og fritidstekstar av Magne Rogne og Lars Rune Waage og i Fra Skolegården til klasserommet av Jorunn Øveland Nyhus og Astrid Syse Talsethagen i "Dramaserien Skam. Analytiske perspektiver og didaktiske muligheter"). Men jeg vil virkelig håpe noen modige lærere også tørr å spille Shakespeares Rome og Julie med en klasse elever! 

Så ikke enten eller, men både og!

Literacy?

"Hva i alle dager er "Literacy"?" har jeg tenkt siden oppgaven om neste blogginnlegg ble lagt ut. 
For meg, som ikke er lærer, er ordet fremmed. Første skritt ble derfor å google ordet:

Og her fant jeg en veldig opplysende forklaring fra Språkrådet:

"Begrepet literacy er så vidt og diffust at det er vanskelig å finne ett norsk ord som dekker nøyaktig det samme som det engelske. Ordet henger sammen med adjektivet literate ‘lese- og skrivefør; boklærd’. Grunnbetydningen er det å kunne lese og skrive, altså ‘lese- og skrivekunne’ eller ‘lese- og skrivekyndighet’, som det helst heter på bokmål. " (https://www.sprakradet.no/svardatabase/sporsmal-og-svar/literacy/https://www.sprakradet.no/svardatabase/sporsmal-og-svar/literacy/)

Aha! Nå er grunnforståelsen på plass og jeg kan begynne den videre utforskningen av begrepet!

Literacy er den kunnskapen en har til å lese, forstå, fortolke og bruke en tekst. Dette er noe vi,  i varierende grad, har med oss gjennom den kulturen vi har vokst opp i og det er noe vi kan lære. Når en er i læringssituasjoner vil det da være viktig at læreren kjenner og er vàr for de forkunnskaper og kunnskaper elevene har, slik at man på best mulig måte kan lære de mer om hvordan de skal kunne tilegne seg kunnskap og forståelse gjennom tekster. I forhold til at vi også ønsker at elevene skal bli aktive deltagere i samfunnet, blir det å ha god leseforståelse og språkforståelse viktig. 

Innenfor forskningen på feltet har man to hovedretninger: de kognitive teoriene og de sosiokulturelle teoriene (s 74 i Norskdidaktikk).
Kognitive teorier søker å forstå hvordan mennesker utvikler og anvender psykologiske evner som persepsjon, hukommelse og forståelse for å forstå og bruke språk og andre symbolsystemer (s 75 i Norskdidaktikk)
Sosiokulturelle teorier forsøker å forklare hvordan språkutviklingen foregår i samspill mellom mennesker, og er knyttet til spørsmål om identitet eller mening (s 78 i Norskdidaktikk).  

Forskningsresultatene fra begge disse retningene vil være viktige for oss som lærere. 
I funnene fra den kognitive forskningen kan vi få bedre forståelse for hvordan vi mennesker lærer gjennom organisering av stoff i hukommelsen vår. dette kalles skjemateori. (s 75 i  Norskdidaktikk). Når vi har kunnskap om dette kan vi legge opp undervisningen slik at eleven lettere tar inn kunnskap. Ved f.eks utformingen av en oppgave vil hvordan vi legger frem stoff, i hvilke rekkefølge vi gir informasjon og hvordan vi stiller spørsmål være avgjørende for elevens fortolkning og senere løsning av oppgaven. 
Når man ser på resultatene fra de sosiokulturelle teoriene er det viktig å være oppmerksom på at vi kommer fra forskjellige bakgrunner og med det har ulike utgangspunkt for å forstå og tolke tekster. Noen har familiebakgrunn der det leses og fortolkes mye, men andre kommer fra bakgrunner der det ikke er like vanlig.

For meg var dette en spennende og viktig oppdagelse av et begrep og et forskningsfelt. Dette blir det interessant å lære mer om! 

Da jeg skrev hovedoppgaven min i 2002 skrev jeg om den brasilianske frigjøringsteologen og hermeneutikeren Carlos Mesters. Han er opptatt av hvordan de uskolerte og fattige i Brasil tolker bibelen, og hvordan tekstene kan bidra til å myndiggjøre dem. Jeg fikk assosiasjoner til denne gamle oppgaven nå da jeg har lært om literacy-begrepet. Tekster som i utgangspunktet er fra en annen kontekst og er skrevet på et annet språk, kan også gjennom fortolkning være betydningsfulle og gi en viktig mening for mottakerne av tekstenes innhold. Mesters prosjekt er å gi de fattige et verktøy for å kjempe mot undertrykking, men de fattiges fortolkning av tekstene kan også gi skolerte og rike ny innsikt og forståelse. Dette blir nesten et paradoks i forhold til det jeg hittil har lest om literacy. Der Mesters ikke er opptatt av å lære eller forelese for de fattige, men ser verdien av hvordan de fortolker teksten og får fram mening. Dette var en spennende assosiasjon for meg, som jeg vil ta med meg videre inn i forståelsen av literacy-begrepet. 

Kilder: Norsk didaktikk av Henning Fjørtoft, Vigmostad & Bjørke AS 2018https://www.sprakradet.no/svardatabase/sporsmal-og-svar/literacy/

Linn Maria - fagperson og student

Jeg heter Linn Maria Kierulf, er 43 år og bor i Drammen. Jeg har mitt daglige arbeid i KA Kirkelig Arbeidsgiver- og interesseorganisasjon. Der jobber jeg med lederutvikling, stabsutvikling, konflikthåndtering og arbeidsmiljøarbeid. Jeg holder kurs rundt omkring i landet og har i tillegg ledere i veiledning. Jeg har jobbet i KA i 11 år, og er litt i tenkeboksen i forhold til hva jeg skal gjøre videre. 

En mulighet er å bli lærer....

Jeg er cand.philol med hovedfag i kristendomskunnskap, mellomfag i psykologi og semesteremne i koinegresk. Jeg har også en videreutdanning i familieterapi.

Da jeg studerte var jeg lærervikar på flere barne- og ungdomsskoler.

Dersom det er læreryrket jeg skal bruke de neste 25 årene av arbeidslivet mitt på, vil jeg ha et stort undervisningsfag i tillegg til de jeg har undervisningskompetanse i: KRLE og psykologi. Da falt det meg naturlig å velge norsk. Jeg har alltid likt norsk-faget, både som elev og senere voksen. Jeg leser mye litteratur, og vil si at jeg har god kjennskap til norsk litteratur. 


Nå har jeg vært fjernstudent ved NTNU i 1,5 år. Jeg har igjen dette semesteret (NORD6110) i tillegg til eksamen i norrønt språk og litteratur, før jeg har en årsenhet i nordisk. Dersom jeg fortsatt vil være lærer gjenstår et år med pedagogikk før jeg er klar for å søke jobber.  


Jeg er spent på dette semesteret. På mange måter oppleves det som annerledes enn de tre foregående. Både tematisk og praktisk. Det blir spennende å levere de oppgavene vi skal, å treffes på samling og å lese pensum. 

Til slutt blir det spennende å se om dette er min vei videre....