Når jeg gikk på skolen på 1980-90-tallet var ikke den digitale virkeligheten noe vi forholdt oss til. De lærerne som var oppdatert hadde tatt i bruk "overhead" og tv på hjul hvis de skulle vise oss noe på skjerm. I dag gir de digitale hjelpemidlene oss mange nye muligheter til bruk i undervisningen.
Som forelder til et barn i offentlig grunnskole opplever jeg en virkelighet der det er lite refleksjon over hvilke ulemper det er ved bruk av digitale virkemidler. Min 9-åring fikk utdelt IPad i 1.klasse, har lært koding og bruker den til skole og lekser. De bruker smartboard på skolen, og ser filmer og you-tube videoer i spisepauser og ellers der det kan passe. Dersom man stiller spørsmål ved om skolen har noen tanker omkring hvor mye av dagen som skal brukes foran skjerm får man svar som: "Nå er det sånn at teknologien har kommet for å bli" Da er det godt å lese i Morgenbladet og forstå at kanskje er man ikke alene om denne uroen: Leder i Morgenbladet 8.juni 2018:
"Når man blir møtt med den frasen (teknologien har kommet for å bli) når man på slutten av foreldremøtet forsøker å åpne en samtale om teknologi som er så ny at ingen kan skilte med tung erfaring, og som endrer seg mens vi snakker – er ikke bare en fornærmelse. Det er også et tydelig ideologisk signal. «Digital kompetanse» overkjører alle innvendinger."
Jeg undrer meg over at man så helhjertet har trykket teknologiske virkemidler til sitt bryst uten mye refleksjon omkring utfordringene knyttet til det. Og bare for å ha sagt det allerede nå: jeg er en aktiv bruker av sosiale medier, nettaviser, nettbutikker etc. Jeg bruker PC store deler av arbeidsdagen min og har til og med laget blogg!
Er det slik at de som lager utdanningsplaner og vedtar andre planer er redde for at dersom de ikke hiver seg på toget nå så går det uten at man har gjort jobben sin? Tørr vi å bruke litt tid på å tenke gjennom om vi som skole også kan gi andre innspill enn det samfunnet er preget av? Å ikke gi opp tanken om at fargestifter og papir fortsatt har en verdi for å oppøve evnen til å skape noe håndfast,- også for litt større barn og voksne? Som det står i Jan Hoems artikkel: Det er også bevist at det fysiske og konkrete kan fungere som en direkte støtte for mer abstrakte kognitive prosesser (Utforsking av visuell kultur gejnnom remiksing av eventyr i Multimodalitet i skole- og fritidstekstar av Magne Rogne og Lars Rune Waage s 21). Han skriver også at det skader ikke om en i rollen som lærer holder litt igjen i møtet med teknologi som er i rask endring, men og at en som lærer bør se framover og søke etter muligheter for å utvikle det som er kjernen i fagene (Multimodalitet i skole- og fritidstekstar av Magne Rogne og Lars Rune Waage s 36).
Så det går an å gjøre begge deler!
Jan Hoem beskriver i artikkelen "Utforskning av visuell kultur gjennom remiksing av eventyr" hvordan lærerstudenter forsøker å fortelle kjente eventyr ved hjelp av digitale virkemidler. Han får studentene til å utforske ulike digitale verktøy og fortolke eventyrene. Dette er en måte som kan åpne opp for nye meninger i gamle eventyr, slik at disse også kan bety noe og gi mening for barn og unge i dag. Og dette er bra! Men jeg mener også at alle bør ha med seg opplevelsen av å få fortalt eventyr av en voksen uten hjelp av digitale hjelpemidler!
Det er også spennende og inspirerende å lese om hvordan man kan oppøve en litterær kompetanse ved fortolkning av filmer (Reven får stemme: Animasjonsfilm som uttrykk for litterær kompetanse og faglighet av Åsmund Hennig i Multimodalitet i skole- og fritidstekstar av Magne Rogne og Lars Rune Waage og i Fra Skolegården til klasserommet av Jorunn Øveland Nyhus og Astrid Syse Talsethagen i "Dramaserien Skam. Analytiske perspektiver og didaktiske muligheter"). Men jeg vil virkelig håpe noen modige lærere også tørr å spille Shakespeares Rome og Julie med en klasse elever!
Så ikke enten eller, men både og!
Hei!
SvarSlettJA! Jeg ble både inspirert og glad da jeg leste innlegget ditt, det må være rom for ulike måter å forholde seg til digitale medier på. I Anette sin kommentar til innlegget "Kjør debatt" på NORD6110 står det at det å vokse opp med internett kan sees på som verdens største eksperiment. Opp mot det utsagnet mister påstanden "Teknologien har kommet for å bli" mye av sin troverdighet, synes jeg. Eller rettere sagt; den underliggende betydningen rakner. Jeg fatter ikke at spørsmål om restriksjoner i forhold til bruk av digitalt utstyr, eller foreldres kritiske holdninger, kan bli møtt av slike uttalelser. For meg høres det veldig inkompetent ut, og da tenker jeg på manglende kompetanse når det gjelder bruk av nettopp digitale media. Det at teknikken eventuelt har kommet for å bli gjør det jo bare enda mer relevant, og i aller høyeste grad nødvendig, å diskutere nettopp bruk og retningslinjer! Tror jeg lærte noe om rutiner og forholdsregler i forbindelse med eksperimentering i naturfagtimene på barneskolen;)
Da jeg intervjuet to lærere i forbindelse med mitt eget blogginnlegg om dette emnet, fikk jeg gode inntrykk av måten digitale verktøy ble brukt på. De viste til positive endringer i elevenes atferd og læring, og syntes også at det hadde lettet lærernes arbeidshverdag og åpnet for nye muligheter, riktignok etter ett års tid med innkjøring. På deres skole hadde de sannsynligvis investert både tid og krefter i forberedelser og evalueringer, og kanskje også valgt bort noe som ikke fungerte. Det er behov for både kunnskap og styring, og i skoletida er dette skolens ansvar å få til, tenker jeg.
Jeg mener å ha lest og hørt at foreldre blir oppfordret til å ta mer ansvar for sine barn når det gjelder oppdragelse, er ikke det å stille slike spørsmål på foreldremøter nettopp å være med på å ta ansvar? Burde ikke skoleledere og ansvarlige departement jobbe på spreng for å henge med i utviklingen og møte forberedt til timen? I det minste bør de ydmykkt innrømme eventuelt manglende kunnskap, og takke for det mye etterlyste engasjementet!
Takk for et viktig og balansert innlegg, Linn Maria. Jeg heier på deg som framtidig lærer:)
Hilsen Karen Linn
Takk Karen Linn!
Slett